Lagets julekalender 2006: Bak fra v.: Håvard Bekkhus, Lars Moen, Torgeir Hansen, Morgan Heia, Rudi Lønseth. Mellomste rekke. Ukjent, Gunnar Johansen, Jo Guttu, Jørn ?, Jan Erik Krumins, Svein Olsen. Foran fra v.: Kjell Rune Hansen, Thomas Økern.
Det var ingen tvil om at bedriftsfotballen for mange var veldig alvorlig, og engasjementet sto ikke tilbake for det man fant i den organiserte fotballen.
Det fantes imidlertid et originalt unntak, og det sto Borettslaget for. Dette var en blanding av mye rart, alt fra folk som tidligere var i stand til å ta cornere med begge beina til dem som aldri hadde snørt på seg et par fotballstøvler. Hovedtyngden av spillerne bodde på Kallum i et hyggelig nabolag, og fant en vakker dag ut at de ville bli med i byens bedriftsfotballserie. De lokale fotballmyndigheter ante nok noe uvanlig da de behandlet den første søknaden til laget fra Kallum. De søkte først om å kalle laget Hamburger Sportsverein, fordi de var så glade i pølser og hamburgere, men dette ble blankt avslått. Navnet Borettslaget gikk derimot gjennom under stor tvil, og det var det grunn til.
Laget hadde sitt første styremøte på Rompuben hvor de som eneste bedriftslag ble veid inn. Styret hadde nemlig strenge regler for kroppsvekt. Alle måtte veie over 100 kilo, og han som veide mest ble automatisk kaptein og tok avspark før han gikk og satte seg. Spillere som veide under 100 kilo ble automatisk innbyttere uansett om de kunne vise til B-kamper både her og der. Nå skulle man tro at alt dette førte til tullete kamper, men det gjorde det alldeles ikke. Torgeir Hansen for eksempel, hadde i sin tid vært talent og sogar spilt på A-laget til MFK. Nå lå matchvekta på godt over 100 kilo, og det reduserte naturligvis aksjonsradiusen på midtbanen, men ikke innsatsen. Da han gikk på snørra i det han skulle ta et straffespark, så skyldtes dette ikke på noen måte gjøglertendenser. Tvert i mot. I tilløpet klarte han det som kun skjer en gang i fotball-livet. Han snubler og treffer ballen samtidig. Torgeir forteller at han ennå kan se den måpende munnen og de store øya til keeper`n som går ned og ser ballen gå i en bue over seg og i kassa.
Borettslaget var også byens første bedriftslag som innførte spillerkontrakter med høytidelige underskrifter med fyllepenn av formannen. Jan Thorbjørnsrød hadde lenge sikla litt på keeperplassen på Mekonomen, og det ble forhandlinger som endte med at Borettslaget fikk ei kasse øl for overgangen. Neste sesong kom han tilbake til moderklubben, men da mente Borettslaget at han hadde sunket såpass i verdi at de kun betalte ei halv kasse uten at dette førte til brudd i forhandlingene.
Det er klart at et slikt lag skapte oppmerksomhet og glede både i nabolaget og ellers. Foran hver kamp på Ørejordet ble barn og mødre engasjert. Gutta hadde nemlig fått snekra en primitiv tribune i to høyder med plass til to personer nede og to oppe. Denne ble satt på tilhengeren foran hver kamp, og la
get skrøt av at de alltid spilte for fulle tribuner med kø foran. Ungene solgte popcorn, og konene sang kampsangen: «Hvem er gutta med stor, fet mage? Jo, det er gutta fra Borettslaget!» Høydepunktet i Borettslagets karriere var da NRK Østfold stilte med kamera for å filme forgjengerne til Tjukkasgjengen. Torgeir forteller at de i stedet for isposer hadde kalde øl. Da Lars Moen fikk et spark i leggen og gikk omkull, løp oppmannen ut med medisinveske og teipa en kald øl til leggen hans. Dette ble sendt i beste sendetid, og reaksjone lot ikke vente på seg. Bedriftskretsen mente laget hadde bragt sporten i vanry og hevet pekefingeren med løfte om total ekskludering om noe sånt gjentok seg. Når innbyttere under hundre kilo som Jan Krumins og «Barney» kom inn, steg naturligvis kvaliteten på spillet, og det hendte faktisk at laget scora. En replikk som har gått over i bedriftsfotballens lokal
historie tilhører Kjell Olofsson som var stjerne på Fliscompagniet etter glansdagene i MFK, og skjøt som en hest sparker. I kampen mellom Fliscompagniet og Borettslaget, fikk førstnevnte frispark og Borettslaget stilte opp en mur. Nå var ikke dette hvilken som helst mur, men en hvor samtlige lå på langt over 100 kilo. Kjell så rolig på muren av Torgeir Hansen, Lars Moen, Morgan Heia, Ragnar Grettland og «Blyer`n» som lå tett på 150 kilo. «Hur skal jag få bolden rundt denna fläskmuren!», sa Kjell Olofsson og tok fart.
En som beviste at taktikk i bedriftsserien var sterkt overvurdert, var David Nielsen hos Borettslaget. Han hadde i likhet med flere på laget aldri sparka en ball før han ble satt opp som back, men her gjorde han det oppsiktsvekkende godt. Han skjønte ikke vitsen med kroppsfinte og andre finesser, så når vingen hans begynte å steppe, gikk David rolig bort og sparka vekk ballen. Enkelt og greit. Likevel kunne oppgjørene bli vel dramatiske til tross for gedigen kroppsvekt og lav toppfart. Torgeir forteller at under en kamp på Ørejordet hvor gressmatta hadde fått stygge arr med åpne sand- og grussår, prøvde han seg på et gjennomløp, men gikk voldsomt på snørra. Han flerra huden fra skinka og ned hele baksiden av låret. Det så stygt ut. Oppmenn med og uten medsinskrin, spillere og folk med førstehjelpskurs samla seg rundt Torgeir som forteller at han så det hele i ei slags smertetåke. Han registrerte langt borte at noen mente man måtte ringe etter en ambulanse. Skaden lå langt utenfor det man kunne bøte på med ei kald ølflaske. Da var det at en fra motstanderlaget utbrøt nokså klart og følelsesløst: «Kan vi ikke sende bud på viltnemnda?»
Skrevet av: Gunnar Walter Richter Johansen / Moss Avis 6/3-15
Laget hadde sitt første styremøte på Rompuben hvor de som eneste bedriftslag ble veid inn. Styret hadde nemlig strenge regler for kroppsvekt. Alle måtte veie over 100 kilo, og han som veide mest ble automatisk kaptein og tok avspark før han gikk og satte seg. Spillere som veide under 100 kilo ble automatisk innbyttere uansett om de kunne vise til B-kamper både her og der. Nå skulle man tro at alt dette førte til tullete kamper, men det gjorde det alldeles ikke. Torgeir Hansen for eksempel, hadde i sin tid vært talent og sogar spilt på A-laget til MFK. Nå lå matchvekta på godt over 100 kilo, og det reduserte naturligvis aksjonsradiusen på midtbanen, men ikke innsatsen. Da han gikk på snørra i det han skulle ta et straffespark, så skyldtes dette ikke på noen måte gjøglertendenser. Tvert i mot. I tilløpet klarte han det som kun skjer en gang i fotball-livet. Han snubler og treffer ballen samtidig. Torgeir forteller at han ennå kan se den måpende munnen og de store øya til keeper`n som går ned og ser ballen gå i en bue over seg og i kassa.
Borettslaget var også byens første bedriftslag som innførte spillerkontrakter med høytidelige underskrifter med fyllepenn av formannen. Jan Thorbjørnsrød hadde lenge sikla litt på keeperplassen på Mekonomen, og det ble forhandlinger som endte med at Borettslaget fikk ei kasse øl for overgangen. Neste sesong kom han tilbake til moderklubben, men da mente Borettslaget at han hadde sunket såpass i verdi at de kun betalte ei halv kasse uten at dette førte til brudd i forhandlingene.
Det er klart at et slikt lag skapte oppmerksomhet og glede både i nabolaget og ellers. Foran hver kamp på Ørejordet ble barn og mødre engasjert. Gutta hadde nemlig fått snekra en primitiv tribune i to høyder med plass til to personer nede og to oppe. Denne ble satt på tilhengeren foran hver kamp, og la
get skrøt av at de alltid spilte for fulle tribuner med kø foran. Ungene solgte popcorn, og konene sang kampsangen: «Hvem er gutta med stor, fet mage? Jo, det er gutta fra Borettslaget!» Høydepunktet i Borettslagets karriere var da NRK Østfold stilte med kamera for å filme forgjengerne til Tjukkasgjengen. Torgeir forteller at de i stedet for isposer hadde kalde øl. Da Lars Moen fikk et spark i leggen og gikk omkull, løp oppmannen ut med medisinveske og teipa en kald øl til leggen hans. Dette ble sendt i beste sendetid, og reaksjone lot ikke vente på seg. Bedriftskretsen mente laget hadde bragt sporten i vanry og hevet pekefingeren med løfte om total ekskludering om noe sånt gjentok seg. Når innbyttere under hundre kilo som Jan Krumins og «Barney» kom inn, steg naturligvis kvaliteten på spillet, og det hendte faktisk at laget scora. En replikk som har gått over i bedriftsfotballens lokal
historie tilhører Kjell Olofsson som var stjerne på Fliscompagniet etter glansdagene i MFK, og skjøt som en hest sparker. I kampen mellom Fliscompagniet og Borettslaget, fikk førstnevnte frispark og Borettslaget stilte opp en mur. Nå var ikke dette hvilken som helst mur, men en hvor samtlige lå på langt over 100 kilo. Kjell så rolig på muren av Torgeir Hansen, Lars Moen, Morgan Heia, Ragnar Grettland og «Blyer`n» som lå tett på 150 kilo. «Hur skal jag få bolden rundt denna fläskmuren!», sa Kjell Olofsson og tok fart.
En som beviste at taktikk i bedriftsserien var sterkt overvurdert, var David Nielsen hos Borettslaget. Han hadde i likhet med flere på laget aldri sparka en ball før han ble satt opp som back, men her gjorde han det oppsiktsvekkende godt. Han skjønte ikke vitsen med kroppsfinte og andre finesser, så når vingen hans begynte å steppe, gikk David rolig bort og sparka vekk ballen. Enkelt og greit. Likevel kunne oppgjørene bli vel dramatiske til tross for gedigen kroppsvekt og lav toppfart. Torgeir forteller at under en kamp på Ørejordet hvor gressmatta hadde fått stygge arr med åpne sand- og grussår, prøvde han seg på et gjennomløp, men gikk voldsomt på snørra. Han flerra huden fra skinka og ned hele baksiden av låret. Det så stygt ut. Oppmenn med og uten medsinskrin, spillere og folk med førstehjelpskurs samla seg rundt Torgeir som forteller at han så det hele i ei slags smertetåke. Han registrerte langt borte at noen mente man måtte ringe etter en ambulanse. Skaden lå langt utenfor det man kunne bøte på med ei kald ølflaske. Da var det at en fra motstanderlaget utbrøt nokså klart og følelsesløst: «Kan vi ikke sende bud på viltnemnda?»
Skrevet av: Gunnar Walter Richter Johansen / Moss Avis 6/3-15
